dette er en tekstuell presentasjon av elevene i tekst 1. vi måtte starte blogger. noen skriver fritt, noen tvunget og noen ikke i det hele tatt. om du trykker på bildene, kan det hende at du kommer til bloggen til kroppen.
Lufta vibrerer ikke
muldvarpen
synger
sot i hjertet.
jeg lener meg ut av hagen og finner stien ned til steinen. sommerlov, sier du, vi har sommerlov. huset vet det også, det slipper inn akkurat nok luft til at vi får puste.
det kommer ikke til å regne før i september, vi kommer til å bli slitne og utålmodige av det varme været, og du kommer til å få tanker jeg aldri skulle spurt om du hadde, og et eller annet sted starter det.
vind i siv, så typisk, jeg setter meg ned likevel. det er ikke noe fint når du glemmer å gre deg, men jeg har rom for mer enn feilene dine.
du leker med garnet. nesten helt riktig, bare én bokstav feil, tenker jeg. jeg mangler briller og har vondt i hodet. det eneste som sitter fast i garnet er blader og plast. skulle ønsket meg en støvel uten bunn og en blikkboks uten fyll, bare for å understreke situasjonen.
du bikker båten, og kaver rundt i vannet.
jeg og steinen er bestevenner, vi ser på deg, peker og ler. du trenger ikke hjelp.
Knall rød og irriterende
som en hissig veps du vil bli kvitt.
Pia Haraldsen på amfetamin
i en galaktisk parringsdans med seg selv.
Larmer mer enn trikken
og tusen grådige måker.
Makrellen
Spiser all silden
Glad sel
Mugg.
Grå-hvitt belegg som dekker det som er gammelt.
Ekkelt å ta på. Lukter rart.
Mugg.
Det legger seg som et teppe, gjør alt ugjenkjennelig.
Slik er vinteren. Vinteren er sommer, med mugg.
Vinteren er bakke, asfalt, jord, gress, dekket av grå-hvitt belegg.
Vinter er gammel sommer.
Jeg er en fest
og alle er invitert
Jeg er som en sommerdag med en liten bris.
Jeg er som nye aks langs en elv ved en moden åker.
Jeg er som epletreet på en igjengrodd husmannplass.
Jeg er som en gammel palmegren på en ung palme.
Jeg er som urtens lyst og krydderets begjær.
Jeg, er som vinden.
Du kan ikke fange meg.
Jeg er som krusningene på elven, de er aldri på samme sted.
Lurer deg. Liker deg. Forsvinner.
Jeg; er unik som alle andre, men med mitt eget tidevann.
Jeg er.
Allikevel ikke hel.
Halvfull, ikke halvtom, men likevel ikke hel.
På vei.
Som vannet i elvens svinger, stadig på jakt etter en
rett.
En apekatt
Det er meg det
Ukontrollerte bevegelser
Ønske om å kommunisere
En apekatt
Det er meg det
Hoppende glad
Ønske om å parre meg
En apekatt
Det er meg det
Litt redd for mennesker
Ønske om å være sosial
En apekatt
Det er meg det.
Lurt og ha i bur
Ønske om å leve i frihet
En apekatt
Det er meg det
Høyt opp og langt nede
Ønske om å være i en flokk
En apekatt
Det er meg det
Et missforstått geni
Ønske om å si noe
En apekatt
Det er meg det
Fus i alt
Vi var her tross alt først
En apekatt
Det er meg
Hælvetes jævla faen! Sånn gjør man ikke. Sånn gjør man bare ikke. Jeg satt i sofaen. Kroppen var en lumpen sekk som ikke ville åpne seg. Uten hender. Uten føtter. Jeg tror munnen min var åpen. Jeg vet øynene mine var åpne. Jeg hadde lyst til å drepe, men alt var is. Ett øyeblikk. Frosset fast på netthinnen. Hånden hans i luften. Barnets øyne snart på flukt, men ikke akkurat nå. Nå lå kroppen stille, passivt ventende på å ta imot. Hælvetes jævla faen! Sånn gjør man ikke. Sånn gjør man bare ikke. Ikke mot et barn. Stemmen som skrek var uten lyd. Jeg ville løfte opp barnet, men hun var for stor. Hun passet ikke i favnen min. Hun var ikke min å holde. Hun var hans, bare hans, og dette øyeblikket var deres tango, og jeg var tilskueren på første benk, ikke regissøren. Hælvetes jævla faen. Sånn gjør man ikke. Sånn gjør man bare ikke.
Du tar på meg
det er da jeg forteller deg
alt jeg skulle så sagt så vel
men som du sluker ved frokostbordet
sammen med toasten du må kjappe deg å spise.
skurr, skurr
det er radioen du slår av
før du tar frakken skeivt på,
kofferten i hånda
og låser meg inne.
Eg er den samtalen du aldri hadde.
Som et dyr uten pels
kald, men tilfreds
Som to kryssende gater
fra forskjellige land
Ikke schizofren
jeg snakker faktisk med han
Som en grunnmur uten sprekker,
men noen ganger regner det og jeg blir våt likevel
Hvis sjiraffer var like høye som trær,
kunne jeg vært et tre.
Hvis bygninger var høyere en flaggstenger,
kunne jeg vært et tårn.
Et luntene tårn,
med entusiastiske rom
og hjulbeinte vinduer.
Solid grunnmur,
med enkelte sprekker.
Så langt det rekker er det mennesker i tårnet.
”SÅNN HER LAGER DU POMMES FRITES FOR FAEN” skrek jeg i øret til søstera mi før jeg dro henne etter håret inn på kjøkkenet. Frityrkokeren var brennende varm og jeg fisket frem en pose chips fra fryseren. Er det så forbanna problemfylt å lage gode pommes frites? ”nei” svarte hun vagt. Jeg skrek i øret hennes at neste gang hun lagde mat til meg og det ikke var godt nok ,skulle jeg denge henne. Hun virket redd og er det noe jeg ikke tåler er det feige mennesker. Jeg slo alt jeg kunne i kjøkkenbenken, tallerkener og bestikk ristet i skuffer og skap. Hun skrek, Jeg slo igjen for at hun skulle forstå hvor feig hu var. Enda en gang skrek søstera mi , Og jeg ble så forbannet at jeg slo tusen ganger i den jævla kjøkkenbenken. Jeg slo så lenge at hånda ble rød, jeg slo og slo helt til frityren falt over meg og smeltet huden min, da skrek hun ikke mer.
Løvetann
skyter gule spisser ut i dag
noen ser en grå spiss i morgen
plutselig svevende
bort
i tusen retninger
for å være tilstede
Regndråpen faller
som
snø
Jeg er
Et snøfnugg
Individuell, men i det store og det hele bare en del av massen
Jeg er
En vannpistol
Bare nesten litt tøff
Jeg er
Andreas
Han løftet hånden og klasket kartet i bordet. Nå må du våkne, for pokker, ropte han. Jeg betraktet området. Det var bydel Frogner. Datert 1986. Tyskersvina har stillinger her, her og her, sa han, og lagde tre bestemte, røde ringer på kartet. Hvor hadde han fått tusjen fra? Ja ja, svarte jeg og løftet kaffekoppen til munnen. Den var blitt kald. Ja ja?, ropte han, og begynte å fekte vilt med armene. De er riktignok blitt korporal i kongens klær, unge mann, men å komme her og tro at de kan svare en major, en forbannet major på den måten, det er å stille seg foran et usikret rifleløp med buksene nede! Se å ta dem sammen! Jeg tok meg sammen. Gikk opp i rett og tiltalte ham med navn og grad og unnskyldte meg for oppførselen. Da satte han seg rolig ned og spurte meg hvordan det sto til med barnebarna hans.
Jeg er en karusell
med løse ledninger
Stig på, nyt turen
hvis jeg virker
Det var kaldt på en sånn måte som det bare er når det er nyttårsaften og du skal på fest i alt for tynne strømpebukser. Men julen var forbi, og januar skulle snart bli februar. Jeg skulle snart vekk. Luften var pakket inn i bomull, og kulden lå som ett beskyttende vakuum rundt meg. Jeg tror aldri asfalten har vært så svart som der mot alt det hvite. Vinterstøvlene mine var tunge, og Jeff Buckley sang Halleluja med gråtende røst. Baby, I’ve been here before/ I’ve seen this room/ I’ve walked this floor
Det finnes engler overalt. Om skoene mine var lettere, skulle jeg danset. Telefonen ringer. Jeg hadde en sånn glad ringetone, men nå kunne jeg ikke høre den. Jeff Buckleys stemme stjal hele universet, men jeg kjente vibreringa inne i selbuvottene.
It’s not a cry you hear at night/ It’s not somebody who’s seen the light
Jeg var 19 år da vinteren kom.
JEG ELSKER ENHJØRNINGER
veit det er klisje, men jeg elsker enhjørninger- hvit pels, måneskinn, pil mellom øynene mine. mange mener at enhjørninger er et oppbrukt kvalmende romantisk fabeldyr.
Svelg den meningen bak grønne skoger og hvite fjell. De finnes. Let bak falmende glansbilder og uproduktive barndommer. det vi så den gang små hender laget plommepai.
jeg har en hemmelighet.
jeg er en enhjørning.
En ny sølepytt
jeg ser
meg
Gammel dame
har sommerens perlekjede
forlatt
